Filmer

Last inn flere filmer
17 Juni 2015

My heart belongs to Papua (Ny- Guinea)

I to uker har jeg oppholdt meg et sted som er så langt unna den tilværelsen vi har i Norge at jeg har litt vanskelig for å tro det er på samme planet.

Skjermbilde-2015-06-17-kl.-13.10

Nå skal det sies at jeg tok en sovepille på flyet og sov tungt i mange timer, så jeg har ingen garanti for at ingen faktisk førte meg til en annen planet… Men la oss regne med at jeg var i regnskogen på Papua Ny- Guinea.

FullSizeRenderFør jeg dro var jeg fylt av forventning og reisefeber. Jeg var utrolig opptatt av det praktiske, lagde lister over hva jeg skulle pakke og kjøpe, googlet overlevelsesteknikker i bushen og holdt det gående. For det var det eneste jeg hadde kontroll på og kunne forholde meg til. Denne forventingen og uroen etter å komme i gang måtte jo mates. Myggspray, gogirl, slangesokker og reisetempurpute… 

IMG_2790

Foto: NRK

IMG_4968 IMG_5024Etter en helikoptertur over hundrevis av kilometer med tykk og knallgrønn regnskog åpenbar den lille landsbyen Lamata seg– Her bor de. Og her skulle vi bo. Rundt hundre mennesker bor her. De lever ekstremt skjermet fra verden rundt og hadde kun sett én hvit kvinne før jeg satte mine skjelvende, norske føtter på jorda deres. Helikopteret satte oss av, fløy sin vei og forsvant. Og så var det oss da…

IMG_5054

Lærte bort det internasjonale tegnet “tommel opp”

IMG_5104

Så kommer man dit, så er det jo bare folka det handler om. Mennesker fra to vidt forskjellige verdener som skal leve sammen i mange dager. Det første som møtte meg var smil så store som skogen deres er dyp og kroppslukten stram. Og da snakker jeg STORE smil. Og i dét vennligheten var et faktum tenkte man nesten ikke mer over det praktiske.

IMG_0042

Foto: NRK

I starten var ungene var så livredde for oss at med en liten håndbevegelse hadde man sveipet en 20-30 unger løpende i alle retninger. Men her var det en nøkken for humor og kommunikasjon. For noe av de morsomste de visste om, det som gjorde av de lå langflate og hikstet av latter, det var når noen skvatt. Og skvette, det sørget vi for at de gjorde. Men etter et par dager og en pose med ballonger var vi gode venner med hele landsbyen.IMG_5237

Det var svært populært å stå og se på kameraet vi hadde med fra NRK. Rarere dings tror jeg ikke de hadde sett…

IMG_5303

Det handler jo bare om tillit. De må stole på oss. At vi kommer dit med gode hensikter og vil hjelpe de. Og vi må stole på de. Det er ikke teltlåsen, diarépillene og myggnettingen som gjør at du føler deg trygg. Det er det at du har blitt kjent med folk og de viser at de er til å stole på ved å inkludere, smile og dele.

IMG_5248 IMG_5048

Her sov jeg. Ganske annerledes enn bak låst dør på myke puter ved siden av favorittdingsen hjemme i Oslo. Hadde noen fortalt meg at jeg skulle sove her, i et hus laget av palmebark, med fremmede menn liggende hengslengt i hjørnene, så tror jeg at jeg hadde nekta. Men vi stolte på hverandre, og jeg fantes faktisk ikke bekymret. 

IMG_2926-(1)COVER

Foto: NRK

IMG_5111

Vi ble kjent med et folk som er totalt avhengige av naturen.  Skogen er deres hjem, arbeidsplass, kulturarv og matfat. Over 80% av landet på Papua Ny- Guinea eies av folket, skogen har tilhørt deres forfedre i all tid og vi kan ikke stå og se på at den blir revet vekk fra dem.

IMG_5308

Motorikken til barna der er fantastisk. Mens norske barn har problemer med å spise en tallerken med spagetti bolognese uten å få hele tallerken i ansiktet, hopper de fra stein til stein, balanserer, klatrer og løper som guder fra de er tre-fire år gamle.

IMG_5192 IMG_5134

En av de lengste turene vi gikk var på rundt syv timer, ned bratte heng, over elver og gjennom røtter og gjørme som prøvde å spenne bein på oss hele tiden. Men sammen med oss løp femåringen Cedrik. Han slang seg i lianer, stupte i vannet og man hørte aldri “Er vi snart fremme?!” eller noen klaging.

IMG_5397

Men det ikke sånn at tilværelsen deres er perfekt, de mangler helsevesen, skole og kunnskap så de kan stå imot selskaper som vil tømme skogen deres for ressurser. De må lære seg å bruke skogens skatter selv og tjene penger på det.

Regnskogfondet jobber på mange plan. De støtter og følger tett opp lokale organisasjoner som driver med kartlegging av kulturskatter, opplæring av stammer så de forstår rettighetene sine og konsekvensene av å selge land til gruvedrift eller plantasjevirksomhet. Det er også egne organisasjoner som jobber med å avdekke korrupsjon i myndighetene. Noe det er skremmende mye av.

IMG_3374

Kulturskatt i form av en hule folk bodde i for over 20 000 år siden! Foto: NRK

Jeg har følt meg litt som en ailien etter at jeg kom hjem. Jeg har rett og slett litt vanskelig for å skjønne at vi bor på samme planet. Jeg ser på tilværelsen vår med et litt nytt blikk. Vi har så mye penger og så liten tid. De har så lite penger og så mye tid. Vi lever rett og slett i et samfunn som bugner. Av ting, mat, muligheter, informasjon og penger. 

Etter åtte dager i bushen var det LITT deilig å fly tilbake til sivilisasjonen, ta en dusj og en kald Gin Tonic.

IMG_5421 IMG_5448

Jeg gleder meg stort til å lære mer og gå dypere inn i regnskogens fremtid når vi setter i gang med TV-aksjonen rett over sommeren. Sendingen er 18.oktober!

HER kan du lese mer om årets aksjon!

Og HER kan (må) du følge TV-aksjonen på Facebook for de ferskeste oppdateringene!

Andre artikler

I hear ya!

Jeg har både opplevd store flauser og akutt krampegråt gjennom min lydbokkarriere som startet på barneskolen.

Kul kultur tur

De beste gavene er de som er forsinket og tynget med dårlig samvittighet. Berlinturen var intet unntak.